I taushet fyller hun arket helt med blader. Hun forklarer at det å jobbe nesten er meditativt.
– Litt sånn jeg tror det må være i et maratonløp. Beina går, men du tenker liksom ikke over det. Når jeg maler, lar jeg meg ofte inspirere av musikken jeg hører på. Da jeg arbeidet med disse tapetmønstrene, hørte jeg konstant på Depeche Modes «A Broken Frame», en lavmælt elektronisk plate fra 1982. Det er et svalt, men formsikkert album, noe jeg gjenkjenner i mønstrene mine.
Linnea forteller at det tok noen år før hun «landet» og ble trygg på sitt eget formspråk.
– Jeg bodde i Stockholm en stund og hadde hatt en praksisplass innenfor grafisk design. Jeg begynte å bli ganske forsynt med det. Samtidig følte jeg meg litt bortkommen, litt sånn «hva skal jeg bli når jeg blir stor», sier hun, og fortsetter:
– Jeg er lillesøster og har alltid arbeidet hardt, men likevel følt at jeg ligger et steg bak. Jeg har liksom aldri slappet av. Det har vært mye mas.