Sofi Arnholm

Det var gjennom sin kjærlighet til farge og form, og til å fortelle historier gjennom vakre ting, at Sofi Arnholm til slutt fant frem til interiørstudioet sitt, So Fine Design. Veien dit var litt svingete, med avstikkere via både San Francisco for studier og noen toneangivende år i reklamebransjen. Sofis ulike roller i reklamebyrået har vært mange – både grafisk designer, formgiver, prosjektleder og byråsjef. Alle disse rollene skulle vise seg å være svært nyttige å ha med seg i bagasjen da hun til slutt lukket døren til reklameverdenen og bestemte seg for å satse på drømmen sin: et eget interiørstudio.

Etter hvert som oppdragene kom inn og studioet vokste organisk, innså Sofi at hun måtte ut i verden for å finne inspirasjon, kunnskap og leverandører. Reisene gikk til favorittbyer som Paris, London, Milano og New York, der hun studerte alt fra messer, hoteller og private hjem.

Stilen og det estetiske uttrykket som oppsummerer Sofi Arnholms design, ligger i stor grad nettopp i fargekombinasjonene og hvordan hun mikser mønstre, men også i måten hun gir detaljer oppmerksomhet på. Sofis design er langt fra det som til daglig omtales som skandinavisk, og skalaer i hvitt og grått er påfallende fraværende. Sofis design er stor og hjertelig, og farger som heller mot brente toner brukes på en generøs måte. Mønstre fra ulike univers møtes, og detaljer som får folk til å heve øyenbrynene litt, stoppe opp og tenke seg om, er Sofis signatur.

”Jeg har alltid hatt en liten rev bak øret, og det føles så naturlig at det er en del av det jeg skaper. Å tilføre humor i alle hjem jeg utformer, er ingenting jeg noen gang har tenkt over, det er bare noe som mangler hvis jeg ikke får gjøre det. Når jeg ser design som er vakkert samtidig som det er smart og morsomt, da får jeg et slags sitrende pirr i hele kroppen.”

Interessen for interiør og det å skape har alltid vært svært nærværende i Sofis liv. Som barn vokste hun opp i et svært elegant hjem. Det var hvitt, med designklassikere og enkelte mønstrede møbler eller detaljer. Men det var først da Sofi flyttet til San Francisco for å studere grafisk design, at døren hun tidligere bare hadde gløttet på, ble slått opp.

”Da jeg studerte i San Francisco, møtte jeg en britisk gutt som jeg flyttet inn hos. Vi var så unge, så han bodde fortsatt med moren sin, og det var hun som virkelig åpnet øynene mine for design som kunne kjennes helt inn i sjelen. Å se de gule svampemalte veggene hennes og den store solrosor i stuen og knallrøde cocktailtomater som stilleben på kjøkkenet – jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Huset deres i Provence var så langt fra hvite vegger i Kungälv som det var mulig å komme. Det ble en ekstra dimensjon av nytelse, der livsstil og estetikk fløt sømløst sammen.”

Hjemmet som et sted bare å være, hvile og finne ny inspirasjon er viktig, mener Sofi, og det blir bare tydeligere for hvert hjem hun innreder. Et hjem er ikke et showroom, og det er heller ikke et sted som bare skal være vakkert å se på. Å ta på seg et prosjekt og skape noens hjem er en stor oppgave; det er stedet der liv skal leves og store ting skal skje, det er ikke et utstillingsvindu.

”Et hjem skal for meg være et kart over minner og opplevelser som sammen forteller en historie. Det skal vise personlighet! Jeg kjøper ofte med meg en detalj fra en reise eller en anledning når jeg er ute med familien min, som jeg siden plasserer i hjemmet. Det blir som små fotspor fra livet vårt på en måte. Jeg liker tanken på at et hjem folder seg ut for dem som besøker det, at det oppdages gradvis jo lenger inn i et rom man kommer. Blir man servert alt på én gang, blir rommet så forutsigbart, og da forsvinner noe av det lekne, og det blir unødvendig flatt. Der blir miksen av gammelt, nytt, diskret og dristig ekstra viktig.

Det er ikke helt enkelt å skape et hjem for noen andre, der nettopp disse detaljene skal få plass og fungere sammen med estetikken. Noen ganger er det det unike eller sære ved en bestemt gjenstand som blir selve greia. Jeg vil skape noe vakkert, uten at det blir et museum. Et hjem skal jo speile dem som bor der, og i det finnes det rom for masse ting som skiller seg ut, og det blir ofte veldig gøy.”

Når Sofi sammen med interiørdesignerne sine tar fatt på prosjekter, begynner det alltid med å møte familien for å se om de snakker om den samme verdenen.

”Vi pleier alltid å møte nye kunder i designstudioet vårt i Stockholm, der kommer de rett inn i vår verden, og samtalen glir naturlig over i design og ulike referanser.

En styrke jeg har med meg fra oppveksten i en stor og spredt familie, er at antennene mine alltid er ute. Det er viktig for meg å lese rommet, og en stor del av arbeidet mitt med familiene jeg designer for, er å sørge for at alles stemmer blir hørt, og at de møtes i beslutningene som tas, og det gjør jeg nesten alltid med humor. Noen ganger handler det virkelig også om å høre det de ikke sier. Jeg blir nesten som terapeuten de ikke visste at de hadde.”

Sofi starter designprosessen sin med veggene og jobber seg deretter innover i rommet. Hun snakker mye om å kle rommet i farger og aller helst med tapet.

”Inspirasjonen min kommer nesten alltid fra England og Frankrike når det gjelder tapeter som kler et rom, for der kalles det faktisk wall covering i stedet for wallpaper. Det synes jeg beskriver det så mye bedre. Selv når jeg jobber med ensfargede vegger, foretrekker jeg tapet fremfor maling. Jeg liker tapeter fordi det naturlig blir så varmt, omsorgsfullt og til og med omfavnende. De gangene jeg jobber med mønstrede tapeter, foretrekker jeg å la veggene tale og holde resten av rommet roligere, og heller plukke opp fargene i motivet i detaljer, møbler og snekkerarbeid.”

I stuen hjemme hos Sofi pryder tapetet Oilpainting Landscape veggene. Valget var instinktivt og umiddelbart; det var skogholttets varme og det lett uutforskede i det, sammen med tryggheten skogen gir henne, som avgjorde valget. Å kle stuen i motivet føltes naturlig, hun kjente det med hele kroppen, og det slapp fantasien løs.

”I tapetet i stuen min finnes det lag, det føles som om noen har stått foran dette skogholtet, beundret det og fantasert om alt som kan skje der, og deretter malt det. Alle de grønne nyansene fanger opp rommet og gjør det til et maleri.”

Grønt er Sofis favorittfarge, som hun alltid vender tilbake til i designen sin, og hun beskriver grønt som sitt hvite.

Det grønne gir den varme følelsen som Sofi leter etter; den er hvilende og vekker sterke minner fra barndommen. Grønt leder tankene til et spesielt sted, en løvskog nær barndomshjemmet i Kungälv. Skogen ble et fristed for henne og vennene hennes, et sted for eventyr og dagdrømming. I skogholtet sitt fikk fantasien alltid feste blant trekronene.

”For meg er dette tapetet som landskapene beskrevet av Jane Austen, det tar meg til andre verdener. Jeg har alltid elsket eventyr og å drømme meg bort til andre steder, og det gjør jeg fortsatt, men i dag forteller jeg historier på andre måter, i designen jeg skaper. Det er som om hjemmene jeg skaper blir fortellingenes kulisser, og karakterene er menneskene som bor der.”